Widtsoe |
Den 14. februar 1878 døde Anna Gaarden Widtsøes mann, John. Hun var 29 år gammel og enke med to små sønner: John (6 år) og Osborne (2 måneder). Widtsoe flyttet den lille familien fra Namsos til Trondheim for å være i nærheten av familien og for at sønnene skulle få en bedre utdannelse. Der åpnet hun en kjolebutikk for å spe på mannens pensjon.
En dag sendte Widtsoe et par sko til unge John til Olaus Johnsen, en lokal skomaker, for å få dem omlakkert. Da skoene kom tilbake, fant hun en religiøs traktat i hver sko. Nysgjerrig tok hun med seg et annet par slitte sko til Johnsens butikk.
Etter at de hadde diskutert hvilke reparasjoner hun ønsket, snudde hun seg for å gå. Men skomakeren avbrøt henne: «Jeg kan gi deg noe mer verdifullt enn såler til barneskoene dine.»
«Hva kan du, en skomaker, gi meg som er bedre enn såler til min sønns sko?» utfordret hun.
«Hvis du bare vil høre på meg,» sa han, »kan jeg lære deg hvordan du kan finne lykken i dette livet og forberede deg til evig glede i det livet som kommer.»
Da Widtsoe oppdaget at Johnsen var en siste-dagers-hellig, husket hun de forferdelige tingene hun hadde hørt om religionen, og forlot den i all hast. Likevel kunne hun ikke benekte kraften i ordene hans. I nesten to år deltok Widtsoe ofte på møter som ble holdt i et rom i Johnsens hjem. Det hun lærte, var ofte i konflikt med familiens og landets tradisjoner, men det hun lærte, hadde en sterk gjenklang i hennes hjerte og sinn. Den 1. april 1881 ble Anna Widtsø døpt i det iskalde vannet i Trondheimsfjorden.
Mange av hennes familiemedlemmer og venner forsøkte å overbevise henne om at hun var bedratt, men hun ville ikke vende seg bort. Hun fant støtte blant medlemmene i Trondheimsavdelingen. Widtsø kastet seg inn i evangeliearbeidet og ble leder i avdelingens Hjelpeforening. Senere fant hun ut at sønnene hennes hadde større sjanse til å blomstre i sin nye tro i Utah. I oktober 1883 la Anna, John og Osborne Widtsoe ut på den lange reisen til Sion.
En dag sendte Widtsoe et par sko til unge John til Olaus Johnsen, en lokal skomaker, for å få dem omlakkert. Da skoene kom tilbake, fant hun en religiøs traktat i hver sko. Nysgjerrig tok hun med seg et annet par slitte sko til Johnsens butikk.
Etter at de hadde diskutert hvilke reparasjoner hun ønsket, snudde hun seg for å gå. Men skomakeren avbrøt henne: «Jeg kan gi deg noe mer verdifullt enn såler til barneskoene dine.»
«Hva kan du, en skomaker, gi meg som er bedre enn såler til min sønns sko?» utfordret hun.
«Hvis du bare vil høre på meg,» sa han, »kan jeg lære deg hvordan du kan finne lykken i dette livet og forberede deg til evig glede i det livet som kommer.»
Da Widtsoe oppdaget at Johnsen var en siste-dagers-hellig, husket hun de forferdelige tingene hun hadde hørt om religionen, og forlot den i all hast. Likevel kunne hun ikke benekte kraften i ordene hans. I nesten to år deltok Widtsoe ofte på møter som ble holdt i et rom i Johnsens hjem. Det hun lærte, var ofte i konflikt med familiens og landets tradisjoner, men det hun lærte, hadde en sterk gjenklang i hennes hjerte og sinn. Den 1. april 1881 ble Anna Widtsø døpt i det iskalde vannet i Trondheimsfjorden.
Mange av hennes familiemedlemmer og venner forsøkte å overbevise henne om at hun var bedratt, men hun ville ikke vende seg bort. Hun fant støtte blant medlemmene i Trondheimsavdelingen. Widtsø kastet seg inn i evangeliearbeidet og ble leder i avdelingens Hjelpeforening. Senere fant hun ut at sønnene hennes hadde større sjanse til å blomstre i sin nye tro i Utah. I oktober 1883 la Anna, John og Osborne Widtsoe ut på den lange reisen til Sion.
